Om meg

Bildet mitt
Mandal, Vest Agder, Norway
Hello. My name is Maria and I am totally passionate to photography. I'm no professional but I try to learn every day a little more. If you like what I do, and want to have some of my photographys,please contact me directly to maripily63@hotmail.com or leave a message on this page. All images published on this website are copyrighted. Hope you have a nice stay in my page.

fredag 14. januar 2011

Fibro....

Det har vært noen forferdelige dager i det siste. Smertene forflytter seg hele tiden. Begynner i armene og slutter i beina.
Er så dritt lei denne sykdomen, av og til tenker jeg på om det er verdt å leve?? Men det er når smertene er som verst at en tenker sånn. Jeg elsker livet og har så mye å leve for at jeg må bare forsette.... :)
Det verste med denne sykdommen er at ingen som ser deg ser hvor syk du er, bare de som lever sammen med deg. Dette har gjort at mange ikke kan tro at en er syk og i mitt tillfele gjorde det umulig for meg å jobbe. Husker en gang, mens jeg prøvde meg med aktiv sykemelding, at ei av kollegaene mine sa det rett ut : " Jeg tror ikke du er syk", kan dere tenke dere hvordan jeg følte meg da?, eller en annen gang jeg overhørte noen mens de pratet om meg og den ene sa: " Hva er vitsen at hun er på jobb når hun ikke kan gjøre noe?"... Det var så mange av såne kommentarer at det gjorde at jeg ble verre... Når ikke en gang " Helse personale" forstår.....Men de så ikke hvor mye jeg prøvde.. Jeg kunne noen ganger ikke være med på stelling av pasienter, men jeg jobbet med data og skrev inn rapporter for andre og lærte bort ting til de som ikke kunne den nye data program. Jeg sparte jo de for den ekstra jobben som er å skrive rapporter og da kunne de ha mer tid til pasienter eller " Røyke pauser". Jeg prøvde å komme i gang igjen, men det gikk ikke. Jeg forstår at ingen kan stole på en som ikke vet hvordan dagen blir, som ikke vet om en kan opp av sengen dagen etter... Så til slutt måte jeg si opp.  Til dagen i dag, har ingen fra jobben sendt meg et kort eller ringt å takket for arbeidet jeg gjorde. Nei, det er feil, det har vært ei som har holdt kontakt, Synnøve. Hun har også vært syk, men hun har klart å komme seg tilbake på jobb, men 2 dager i uka bare. Jeg jobbet jo 100 % hadde også en extra jobb, så i alt jobbet jeg ca 200%. Men jeg måte, jeg var alene og hadde 4 barn som jeg fordelte omsorgen for, så jeg fikk ingen bidrag. Ungene måte ha mat og tak over hodet og jeg var nødt til å ha bil for å kunne gå på jobb siden bussforvindelsen var pyton, spesielt i helgene og disse jobbet jeg mange av...

Nei, nå var det mye her, men jeg måte bare få det ut..... Alt den vonde og strevsomt tid er forbi. Mitt liv forandret seg 100% den dagen jeg traff min elskede mann. Endelig har jeg noen som forstår meg og aksepterer meg for den jeg er.  Skulle bare ønske jeg hadde vært friskere og ikke gi han så mange bekymringer p.g.a. helsen min.
Takk elskede, uten deg, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.